Values (in Norwegian)
Det som følger virker antagelig banalt, men er kanskje noe man likevel ikke har tenkt på?
Nesten alle gamle og dekorative gjenstander ha en viss verdi, men er ofte vanskelig å finne ut hva denne verdien bør være.
Når det gjelder våpen, er det en del klare forhold som påvirker prisen. I det overflatiske er disse ikke alltid like logiske, men går man litt i dybden er det likevel en rimelig stor grad av logikk.
Alder. Det at et våpen er virkelig gammelt (kanskje flere hundre år gammelt) er i seg selv ikke noen grunn til at våpenet skal være spesielt verdifullt utover at det kan ha en betydelig dekorasjonsverdi og at det er “gøy” å ha a “talkative piece”. 1500-tallets luntelåsgeværer er som regel vesentlig mindre verdt enn et sent 1600-talls hjullåsgevær. Et ombygget flintlås infanterigevær fra 1700-tallet bør koste vesentlig mindre enn en Jarmann fra slutten av 1800-tallet.
Identifiserbart. Et våpen man kan dokumentere opprinnelsen til og bruken av vil alltid være mer verdt enn tilsvarende våpen som man ikke vet noe om. Det finnes for eksempel en masse informasjon om den norske hærs geværer og det har vært lite tilgjengelig om marinens. Dette har skapt et høyere prisleie for hærens våpen, til tross for at marinens våpen kanskje er vel så spennende og i hvert fall vesentlig mer sjeldne.
En identifiserbar børsemaker med et våpen av middels kvalitet kan også hente inn mer for et våpen enn en åpenbart dyktig, men ukjent børsemaker. En dokumenterbar historie på det enkelte våpenet kan også virke prisdrivende, men her foreligger mye bløff!
Sjeldenhet i seg selv er ikke noe kriterium for verdi. Det enkelte usignerte våpenet laget privat av en eller annen dyktig håndverker på midten av 1800-tallet er antagelig unikt, men har likevel som regel en temmelig marginal verdi. Jeg har selv hatt vesentlig flere av Jarmanns forskjellige forsøksmodeller enn av det endelige geværet – men etter min mening er den “vanlige” likevel vesentlig mer verdt.
Sjeldenhet kan likevel være prisdrivende i seg selv dersom det f.eks. er snakk om “den ene manglende” i en serie e.l. Krag Peterson og Remington bajonettene er nesten identiske, men jeg vil sette 4-5 ganger verdien av en Remington bajonett for en Krag Peterson bajonett. 8 mm Remington karabinene er, etter min mening, noe av det mest sjarmløse, minst dekorative og “kjedeligste” av norske militærvåpen. Deres sjeldenhet og det hullet de skaper ved ikke å være tilstede i en “nesten komplett” samling gjør at de likevel har en ikke ubetydelig verdi.
Tilstand. Et våpen skal etter min mening aller helst fremstå som fabrikknytt – uavhengig av hvor mange hundre år gammelt det er. Ikke bare skal det være komplett og originalt med alle deler nummerert med samme nummer (om det har vært nummerert)- det skal også være rustfritt, uten riper, treverket skal være upusset og metallet upolert med originaloverflate rundt det hele. Dette er uhyre vanskelig å finne for de fleste våpens vedkommende.
Men et våpen i perfekt eller tilnærmet perfekt stand kan til gjengjeld koste mye – selv om det er snakk om et relativt vanlig våpen.
En lang M1855 kammerlader i grei skytbar stand, men uten finish og med gravrust i overflaten er i utgangspunktet (etter min mening) verdt kr 6-8000,-. Dersom den er i perfekt stand, er den verdt minst det dobbelte og kanskje også det tredobbelte. Jeg betalte i sin tid gladelig kr 25 000 for en slik for noen år siden, men denne var både som fabrikkny og utstyrt med bajonett med samme nummer.
Noen våpenmodeller er gjerne som oftest i svært god stand – marinegeværene M1843, jegerriflene i M1841/51 utgave etc. Her skal dårlig stand selvfølgelig dra skikkelig ned fra normalprisen.
Utstyr påvirker i liten grad – hvilket etter min mening er merkelig. En kammerlader komplett med klikklær, munningspropp og originalrem er svært sjelden, men koster av en eller annen besynderlig grunn ikke mange hundrelappene mer enn den uten utstyret.
Politikk og trender vil også i høyeste grad påvirke våpenpriser. Norge hadde en temmelig restriktiv våpenlov i forhold til mange europeiske land på 60- og tidlig 70-tallet. De andre landene har for en stor del skjerpet inn sin lovgivning og i øyeblikket kan Norge nesten oppleves som liberalt. Det som jeg (som samler av militære våpen) opplever som spesielt negativt, er at det er nettopp våpen med militær opprinnelse det gjennomgående skjerpes mest inn på.
Vi må nok se i øynene at verdien på ”moderne” våpen etter all sannsynlighet vil stagnere eller være fallende i årene fremover. Det vil bli vanskeligere og vanskeligere å få registrert automat- og halvautomatiske militærvåpen, noe som over tid vil virke svært prisdempende på markedet.
Mauser 7,63 mm Schnellfeuer var svært sjelden og meget verdifull på slutten av 60-tallet. På 70-tallet dukket det opp et relativt begrenset antall fra Østblokken, samtidig ble den tyske våpenloven ble skjerpet dramatisk inn. Så vidt jeg husker, falt verdien på pistolen med nærmere 90 % på bare et år eller to. Det ble bl.a. solgt en del av disse som plomberte for rundt tusenlappen i Norge på slutten av 70-tallet.
Trender påvirker også i høyeste grad og disse kan det være svært vanskelig å se dersom man ikke virkelig er inne i miljøet. Jeg overraskes stadig, etter å ha ”vært borte” i nesten 20 år.
Dekorasjonsverdi. Samlere vil alltid “konkurrere” med folk som “bare skal ha et stilig, gammelt våpen på veggen”. Ikke-samleren kan dermed være villig til å betale mer enn samleren. Det er jo kun den ene…
Dette gjør at f.eks. ombygget til M1859 18 lødig kammerladere med sabelbajonet har fått den, etter min mening, alt for høye prisen som de har i dag. Det finnes et stort antall kammerladere i privat eie og de burde ikke være vanskelige å få fatt på eller koste allverden. På den annen side er de flotte å se på, dekorative med messing mot den beisete bjerken og har en gøyal mekansisme.
Det motsatte gjelder langt på vei Remington karabinene. De er muligens registrerings-pliktige, svært sjeldne, men ser temmelig kjedelige ut og har minimal dekorasjonsverdi. I forhold til sjeldenheten er disse billige!